Ibelin. Og mammahjerte.

Vi gjør så godt vi kan. Et mantra som mange foreldre sier. For meg er dette litt slitt - mer som å feie noe under teppet - som det heter i et veldig gammelt ordtak. Jeg bør - eller må - gå dypere i meg selv - i min rolle som mamma, kjæreste og søster. Min, for tiden, viktigste mann, er min indiske akupunktør - som har healet min rygg, åpnet mitt sinn, gitt kroppen min mikrosmerte og fått tårene til å komme. Etterpå er alt så godt. Pusten helt ned i magen - og perspektivet vidt og åpent. Go out open, be without boarder - hvisker han til meg.

Og med refleksjonene kommer det til meg de gangene jeg ikke mestret å være meg; som mamma. Og en oppvåkning kom til meg når jeg så den vonde og vakre filmen “Ibelin”. Faren sa at han ikke visste hva gamingen til Mats egentlig dreide seg om. Som meg, tenkte jeg og gråt enda mer under filmen. Jeg trodde at livet der inne, bak gamingens tastetrykk - var hva ? Jeg satte meg ikke inn i det universet, spurte ikke sønnen min om det livet der inne. Løp ut og spill fotball med venner sa jeg - som den tradisjonelle og klassiske mammaen jeg den gangen var. Mamma, jeg har venner der inne. Det jeg gjorde som motangrep var å trekke ut kontakten til den verden hjemme. Men han tuslet bare bort på internett-cafeen. Og møtte sine venner Og jeg forstod det ikke da heller. Hvor han ville være.

Nå studerer jeg KI - i relasjon til etikk og menneskesyn. Og jeg forstår - mer.

Og jeg ser hvor snever og trangsynt jeg var som mamma den gangen. Så fordømmende før jeg forstod hva jeg fordømte. Ibelin åpnet meg opp. Gav meg skam - men likevel et klarsyn.

Jeg ringte min sønn en søndag for å fortelle ham alt sammen. Om hva jeg trodde var det riktige livet, om Ibelin - og aller mest om min svakhet (og dumhet) at jeg ikke satte meg inn i hvilke univers det var - som Ibelin og mange andre elsker. Jeg forstod ikke hva de elsket. Det er ikke min verden som er den eneste ene. Vi er nettverksmennesker alle sammen, kanskje en form for hybrid - for offline og online verdenen smelter mer og mer sammen. Ibelin-filmen viser dette så vakkert.

Og jeg la meg flat for min vakre sønn. Det er greit det mamma sa ham. Det var jo så nytt den gangen. Vel. Jeg kunne ha tatt på meg hans sko og vandret inn i Ibelins og min sønns verden - og fått stjernedryss og en magisk opplevelse jeg også.

Gå dypere. Fly høyere, Lev grenseløst. I går. I dag. Og i morgen.

“Vårt syn på vennskap var veldig tradisjonell. De som bare var der digitalt, tenkte vi ikke på som venner. ”

— Rpbert Steen, pappaen til Ibelin.

Foto; Werner Anderson

Det viktige med å snuble - er å reise seg - og vandre videre med ny innsikt.

Reparere seg selv. Igjen.

For ti år siden hadde jeg en kjæreste som jeg egentlig ikke elsket. Det var mer det at jeg ville ha en kjæreste, ville vise for alle andre at jeg også var i en tosomhet. Ikke var kyssene lidenskapelig og heller ikke var sexen vidunderlig. Så dro vi til fjells.Når vi skulle begynne å gå innover mot Turisthytta, med sekk på ryggen, kom smerten nederst i ryggen helt ut av det blå.. Det varte bare noen sekunder. Langhelgen med ham ble en øvelse i det å prøve å være en annen enn det jeg var. Når han kommenterte at jeg var eldre enn ham, så jeg litt skarpt i fra at han visste da alderen min før vi dro til fjells. Vi ble aldri nære, mentalt nakne for hverandre - og når det ble slutt var det helt greit. Jeg var ikke meg sammen med ham.

Så fikk jeg den samme ryggsmerten i Jotunheimen i sommer. En advarsel om at jeg ikke fyller det mennesket jeg egentlig er. Under hele fjellturen var jeg utenfor meg selv. Jeg følte dette utenforskapet så inderlig sterkt, begrunnet det med at jeg var matt siden manuset mitt var nylig levert igjen til forlaget.

Jeg ville ikke gå dypere i meg selv og analysere.

Og så ble boka utgitt og jeg var en virvelvind der ute. Intense dager med NRK-debatten og 15 andre medier som ville ha en bit av meg. Og så kom ryggsmertene tilbake.

Nakholmen venninnen min kjenner en indisk akupunktur - jeg følte intuitivt at han var magikere som ville forstå meg. Og møtet, eller nå møtene, har gitt meg en sjanse til å åpne alle de lukkete rom i meg selv. Det er ikke så greit å bli avslørt av hvordan jeg har det ved å studere tungen min, lytte til pusten min, kjenne på pulsen og trykke på ulike punkter overalt på kroppen. Og stikke nåler der det gjør mest vondt. Men jeg kjenner etter at nå har jeg sjansen til å bli 100 prosent hel i meg selv, ikke være en kjæreste eller venn, men bli skikkelig glad i meg selv. Alt jeg er. Så heldig jeg er tenker jeg - for at jeg endelig kan slippe alle de personene jeg har båret på - og rense alt ut.

Jeg har hviledag etter fredagene hvor jeg er hos ham. Til og med NRK sa jeg nei til - på en lørdag. De kommer senere hvis de virkelig vil - i vår tidsintense tidsalder.

Vi skal få skikk på ryggen din først sier ham, så skal vi gå dypere i deg. Akkurat nå er jeg der i ryggens tanker, har ikke behov for å prestere noe på min nye hviledag lørdagen. I den jødiske tro og også i kristendommen er det jo hviledager - jeg forstår viktigheten av dem nå.

Tidlig om morgenen, i sengen, ligger jeg helt stille og øver meg på å puste uten lyd. Telle til 6 på innpust - og utpust. Og ikke gjøre noe særlig mer. Og denne lørdagen, min nye hviledag, skal brukes til øvelser på yogamatten og puste-øvelser, og så skal jeg gå ned til byen alene, rundt hele Havnepromenaden - og når jeg kommer hjem igjen, mediterer jeg og mest sannsynlig leser jeg litt fag - og drømmer meg bort i en krimserie på NRK. For det er fortsatt sånn at jeg trenger små snille drømmer som ikke er for skumle. Eller ryggvonde.

Reparere. Seg selv. Så heldig jeg er tenker jeg - som får denne sjansen i livet.

(Foto; Werner Anderson)

“Everything is hard before it is easy.”

— Goethe

Når kjærleiken er usynlig. Og synlig.

I går var jeg på julemiddag i et felleskap jeg har tilhørt lenge. Jeg merker at siden jeg har deltatt mer i høst så ser de andre meg også tydeligere. Det er godt, dette å være en av mange. Og når jeg gikk derfra fikk jeg en stor juleblomst med meg hjem. Jeg ble så rørt, det kom uventet - og vi som få en slik hilsen er noen få utvalgte. Nå står den på mitt hvite Ellipsebord. - Og snart kommer han også, som kan lukte inn den svake fornemmelsen av blomster hos meg.

Men det er ikke bare han jeg har nær nå i desember. Jeg sender invitasjoner til de jeg elsker, ringer de som jeg ikke kan møte - og jeg elsker tiden mellom alt det sosiale. Denne helgen vil bli slik - tid til å reflektere over meg i tiden. Og om jeg skal tørre å virkelig elske igjen. Jeg har vært et brent barn - men det er jeg som har tillatt disse følelsene i meg selv.

I går gikk vi tur med utsikt ut over Oslo. Jeg nyter å være i noe nytt - lære et annet menneske å kjenne. Være åpen og undrende - sammen. Og så ser jeg alt det vakre i ham. Et slikt blikk som berører det ytre ved et menneske - og som trenger seg dypere inn i det mennesket som går der sammen med meg.

Vi har et prosjekt sammen nå. Ta på oss brodder og gå inn til den nye DNT hytte - tegner av Snøhetta. Så hviler jeg i det - og venter ikke, men blir glad når det tikker inn en invitasjon om at den turen står for dør.

Julen nærmer seg - jeg hviler i en egen balanse. Og lar alt bare bero. For de ting kommer til meg som er ment for meg. Forvarsel kalles det - når et streif av et møte utvikler seg videre til noe tilnærmet guddommelig vakkert.

Jeg vil både være innenfor - og utenfor. En betrakter til mennesker i byens førjulsenergier. Og være i et lite univers med et menneske som gjør meg så godt.

“Accept the things to which fate binds you, and love the people with whom fate brings you together, but do so with all your heart.”

— Marcus Aurelius

Det er magisk å både være en betrakter - og være deltakende.

Foto: Werner Anderson

Langsomhet. Og kjærleik.

Vi har en langsomhet i det som er mellom oss. Det er noe veldig rolig i oss, til tross for at vi er energiske. Jeg liker det. Og det kan gå mange dager mellom meldinger mellom oss. Slik er vi. Og i dag, hvor mye skal gå så fort - som jeg mener gjør oss rastløse og rotløse, er denne langsomhetens kjærleik noe unikt.

Jeg liker å snakke om Gud med ham. Som troende muslim har han stor kunnskap om Gud i verden. Gud skal være nærmere deg enn din hovedpulsåre, sier han. Det er slik jeg også føler det, det er derfor jeg aldri er ensom - selv om jeg er alene.

Jeg elsker også hans høflighet, tilnærming til meg. Og helt sikkert til alle andre mennesker. Hans ydmykhet - som jeg suger til meg som en sulten elev som lærer fra sin mester. Men vi er like - og også ulike. Kulturer gjør oss ulike, men vi som mennesker gjør oss like.

Det er ikke mange jeg kan snakke naturlig med om Gud. Ofte blir det en hard diskusjon. Jeg vil ikke diskutere med pro og kontra synspunkter. Jeg vil bare hvile i Guds undring der i Frognerparken. Tror ikke han har vært der før. Han bor på den andre siden av byen og har sine knutepunkter der. Jeg derimot, har denne parken i blodet. Fra jeg var en liten jente har Frognerparken vært min lekegrind.

Og så går vi på Grains og drikker te. Chai betyr te på urdu forteller han meg når jeg bestiller Chai latte. Altså te melk. Han drikker en som heter “På bærtur” - en veldig norsk variant.

Han blir med meg hjem. Takk for den ære du har vist meg skriver han i en sms til meg senere.

Litt senere denne dagen kom lillebroren min hit med en gammel rokk. Jeg er fjerde generasjon som kommer til å eie den. Så tenker jeg at jeg har mine røtter, med litt inuit i meg, mye finsk/samisk - og til sammen har jeg blitt det mennesket jeg nå er. Som i møter med en troende muslim er jeg så åpen og mottakelig for et menneske med andre røtter. Våre røtter vil slynge seg sammen i korte øyeblikk, våkne til liv igjen når vi kaller på vår historie. Som har godhet i seg - og bare vil oss begge vel.

Jeg trenger ikke ta i mot hele verden. Men enkelte mennesker gjør meg så inderlig godt. De gjemmer jeg i sjelen min - og tar fram når lengselen blir for stor.

Lillebroren min kom til meg med den gamle rollen - jeg er fjerde generasjon kvinne som vil eie den.

“Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.”

— Bibelen, Paulus første brev til korinterne, kap. 13

Fly høyt. Fly langt.

Det er noe i blikket, som om han stirrer inn i evigheten. Og kanskje han gjør det. Den unge mannen som er død. Jeg har aldri kjent ham, bare stått ved graven hans. Det er noe med disse gravene til unge mennesker, som har bilde på gravstøtten og det ligger mange små minne-ting der. Helt sikkert fra alle dem som elsket ham høyt. Fly høyt. Fly langt. Ord som treffer meg i sjelen.

Og jeg vil bli litt melankolsk denne dagen - men ikke trist. Men kanskje jeg skal bli det likevel. For denne helt vanlige hverdagen går jeg tur på Gravlunden med søsteren min og min svoger. Vi ser mye tilbake når vi møtes. Og husker hendelser ulikt. Noen ting som søsteren min husker tydelige, har ikke betydd så mye for meg. Og omvendt. Hva som fester seg i sjelen min er kanskje bare mitt.

Mine spor. Mine merker. Som har vært med på å skape meg. Og jeg er ikke søsteren min og hun er ikke meg, så det er ikke så rart at vi husker felles hendelser så ulikt.

Jeg vil huske døden - jeg vil gråte over unge mennesker som forlater oss så veldig unge. Det er som om de har en misjon som de egentlig ikke vet om. Som den graven jeg stoppet opp ved. Blikket som tok meg, som om han visste hva som ville komme. Kanskje mer at han åpnet seg opp for å tenke på døden i livet, noe så mange av oss ikke vil ense en tanke.

Jeg blir helt svimmel av livet, av mitt lille nære liv. Ikke av den store verdenen - som ødelegger seg selv uten å tenke på døden. 50 millioner mennesker døde i 2. verdenskrig - for hva, tenker jeg noen ganger. I all fall ikke for inn i evigheten minne oss på at samhold og kjærleik er veien vi alle må gå. Men så kriger vi igjen, vel, det har alltid til alle tider vært en krig eller flere kriger på kloden vår.

Akkurat i dag er det et eneste menneske som berører meg så inderlig dypt.

Jeg googlet ham når jeg kom hjem. Måtte vite mer. Om 21-åringen som forlot livet. Det var ikke noe selvvalgt, bare at døden valgte ham. Men det fine og kanskje rare er at slike treff, hvis jeg kan kalle det det, meg der ved graven hans, har gitt meg en vekker om å elske livet enda mer.

Jeg skal gå ut i verden i dag. Elske høsten. Elske livet. Elske meg. Og elske alle levende mennesker. Men også elske de døde - for det er dem som gir meg gnisten til å stoppe opp. Å leve.

(foto; Werner Anderson)

“Livet er bare en drøm, og hvis vi er kunstnere, kan vi skape livet vårt med kjærlighet, og da blir drømmen vår et kunstverk.”

— Kjærlighetens kunst, Don Miguel Ruiz

Kjærlighets-gnisten

Jeg har vært avstengt ett helt år. Skrudd av all sexualitet i kroppen, i tankene, i sjelen. Han, min siste kjæreste, såret meg mer enn jeg klarte å uttrykke i ord. Og når jeg møtte en mann som var vennlig, trakk jeg meg inn i skallet, som om jeg var en kreps og ikke en sterk brølende løve.

Det er ok - sa jeg til meg selv. Sølibat er fint. Og det er rent og ærlig. Og så har jeg gitt kjærlighet til lille Finn, ungene mine og kompiser. Og fått mye tilbake.

Vil jeg vise meg naken for ham? tanker jeg når en mann har nærmet seg min mest intime sfære. Og jeg har takket pent nei til både ham og meg selv - det å være der avkledd for en annen. Og også meg selv.

Og så ble jeg avkledd. I fjellet - Jotunheimen - kom ham. Som vekket meg så inderlig. Alt er i meg, det ble hans oppgave å si at jeg har mer å gi, bare jeg åpner meg. Han knuste skallet mitt - nådde inn til sjelen min. Og jeg drømte om han og meg i den harde sengen på turisthytta, mens samtalene våre ble varme og lidenskapelige.

Hele hans landskap av et liv gikk jeg inn i. Og jeg vet det er mer - hvis han tar meg med videre på sin livsreise - og jeg tør å gå lettkledd; på en vei som så vidt er der nå. Og om det ikke skjer, så har han utført en oppgave gitt av Gud, tatt bort beskyttelsen min som har vært hard og tykkhudet i det siste året. Farvel, farvel - og velkommen sommerfugler i magen - og kanskje myke varme kyss.

Jeg må tørre å leve hel igjen. Attraversiamo.

Kjærleiken tar oss - ofte når vi minst forventer det.

“For those to whom much is given, much is required.”

— The Bible

Den gamle mannen og vannet

Jeg er tilbake fra Stille Retreat - og igjen er jeg i vannet. Nå i sommerstille Oslo svømmer jeg hver morgen - 1200 meter. I dag regnet det. Det gjør ingen ting - jeg føler kroppen gli igjennom vannet, teller runder og studerer mennesker. Hver dag kommer den gamle mannen. Han parkerer sin tre-hjuling foran inngangen. støtter seg til spaserstokken og tusler inn sammen med oss andre morgen-svømmere. Ved bassengkanten legges stokken pent ned - badehette og svømme-briller på. Ned i vannet. Og vips; er han fri. Kråler i fint tempo fram og tilbake. Han er ikke lenger en gammel mann, han er en menneskelig delfin. Alder forsvinner i vannet - også om man har noen skavanker. Mange har mye utstyr med seg; svømmeføtter, ande-hansker - eller som meg; bare en badehette. Oisann, der kommer han som brøler på der hvor vi vanlige svømmer. Han durer i vei - kom dere unna ! Jeg svømmer pent til siden - han vann-krangler jeg ikke med. Der borte svømmer han designeren jeg vet hvem er - og der kommer han jeg tidligere har sett på Tinder. Vi har alle våre historier vi tar med oss ut i vannet.

Jeg blir glad av å svømme. Bruke hele kroppen uten at det krever noen ting. I starten skalv jeg i beina når jeg kom meg opp av vannet - nå er det styrke i dem.

Svømme-venninnen min har ferie - savner henne og samtalene våre. Det er i vannet vi har blitt kjent. Og der er vi så like, nakne på en måte - at vi føler oss ett, noe vi også er.

På Stille Retreat lærte vi om hvilke mennesketype vi er i vår grunn-essens . Jeg er aller mest lys, våkner hver morgen og gleder meg til svømmetak og sauna. Selv om det regner og himmelen er mørk.

Det blir et savn når vi er i september - men så kan jeg ta lengselen med meg inn i høsten og vinteren - for våren kommer neste år også - og da er jeg i vannet igjen. Sammen med den gamle mannen.

Men først skal jeg svømme mange tusen meter - fram og tilbake i juli og august. Føle vannets kjærtegn mot kroppen min.

“You are not a drop in the ocean. You are the entire ocean, in a drop.”

— Rumi

I vannet er vi alle like - likevel har vi med oss våre historier.

Foto; Werner Anderson

Reunion. Hvorfor ikke meg?

Det ble en hyggelig kveld. Møte de fleste av dem jeg gikk på Oslo Handelsgym med. Kjente igjen de fleste, nesten alle kjente igjen meg. Det er første gang jeg deltar, jeg har et ambivalent forhold til slike reunions. Hva har du gjort de siste 50-årene da? Hvor skal jeg begynne ? Hva er viktig å si? Noen gir meg hele sitt liv med tidspunkter og begivenheter. Det rulles bilder på storskjerm fra russetiden og klassebilder. Russekortene våre har også noen tatt vare på. Alle sitter og er redde for at det skal komme et teit bilde av dem selv fra den gangen.

Men jeg er ikke med på så mange bilder. Det er flere andre som smiler inn i kameraene uten rynker, grått hår og ekstra kilo på kroppen som alderen har gitt noen. Var jeg en outsider den gangen - mer en betrakter enn en deltaker som likte å være i sentrum?

Jeg tror det. Jeg drakk ikke noe særlig i russetiden. Det kom senere. Og jeg er ikke glad i “nå skal vi ha det gøy dere”. Ville nok heller sittet under et tre og lest en bok, men jeg visste også at jeg ville ha med meg min form for russetid. Jeg visste at det bare ville være en sjanse.

Og episoder kommer til meg, men ingen jeg skammer meg over eller kan stå inne for.

Jeg tasser som en av de første hjemover. Gjennom byens sommerstille gater, med lukt av syriner og lyder fra en natt. Vi har alle våre liv - ingen av oss har gjort noe stort, som å klatre til topps på verdens høyeste fjell eller blitt statsminister. De fleste er som folk flest, hus og hytte. Og kanskje en ny partner.

Men jeg kjenner på en ting, der i byen gater, på vei hjem. Jeg hviler fornøyd i mitt liv. Hvem jeg er. Og hvilke livsvalg jeg har gjort. Jeg vil fortsatt være meg - og ønsker ikke å ha levd et annet liv. Det gir meg en følelse av liv, av at de viktige store valgene ble helt okei for egen del. Var det grunnleggeren av Apple som sa en gang at vi ikke skulle leve andres liv? Hermeleken skaper ikke tilfredshet.

Så får jeg en gang i blant løfte fram de valgene som ikke var så gode, men kanskje de var gode likevel - for nettopp av dem har jeg lært mye - og vokst videre inn i det mennesket jeg ønsker å være.

Foto; Werner Anderson

“Det finns otaliga sätt att beskriva värden. ”

— Flodernas Bok, Nina Burton

Alder. Et tabu?

Vi er ikke redd for å dø, men skrekkslagne for å se gamle ut.

I går satt jeg på en benk i Frognerparken, like ved Vestre Gravlund. Det kom gående en mann i rask tempo mot meg. “Du sitter på min benk” sa ha smilende. Og jeg forsto at han og kona hadde donert benken til parken - slik man kan gjøre. Ofte prater vi sammen vi som sitter på parkens benker. Og denne karen var ikke noe unntak. Det begynte med at han lurte på hva jeg leste, før livets tema overtok samtalen. Og hun på benken ved siden av ham - blandet seg også inn i samtalen. Om livet før, om fugler og samfunnet sånn generelt. “Jeg er langt opp i 90-årene sa han”. Og kona nærmet seg 100 år - de bor på den lille haugen mellom Gravlunden og Vigelandsparken. Han var slank, sprek, verbal og veldig positiv.

Jeg har fått meg en ny venn i Middelthunet her jeg bor. Han bor i samme oppgang og ofte løper jeg opp til ham om morgenen i pysjen for å printe ut noe (nå har jeg kjøpt meg egen printer) - men hos han kan jeg bare ringe på døra så tar vi en liten samtale. Han har et liv fra Universitetet, skrevet bok og mange artikler - så fyren er kunnskapsrik. Han er også slank, trener 15 min hver morgen, er super aktiv og svært interessert i livet. På en positiv måte. Har aldri hørt han sutre eller klage. Han er 78 år og sa en gang etter en hektisk helg at “jeg er jo ikke 75 år mer”. Denne helgen er han over på Vestlandet for å legge solpaneler på taket på familiestedet - og kanskje vi drar til Syden sammen til vinteren. Det blir nok mange fot-turer og litt sol også.

En annen jeg pratet med på en benk i Frognerparken nærmet seg 100 år. Han kom sammen med en venn av meg og hadde disse kjennetegnene han også; slank, genuint interessert i livet, positiv og glad. Han hadde bodd over alt i hele verden og også skrevet en bok om menneskelig samhandling. Det er interessert å lytte til mennesker som har mye å fortelle og som ikke sutrer. Jeg lærer av dem, ikke bare hva de sier, men også fra hvordan de mentalt og fysisk oppleves som menneske.

Og slik kan jeg fortsette med mennesker som før kaltes gamle, men i dag er eldre.

Når du kommer til en viss alder, så ser vi alderen og ikke mennesket. Noen begynner å snakke både høyere og langsommere i samtaler - nesten som om de er småbarn igjen. Helt feil. De jeg kjenner som hører dårligere er under 50 - ikke over 80 år. I et stort intervju med Vårt Land sier filosofi Kaja Melsom at “aldring og død er som en individuell straff for at den enkelte ikke har levd sunt nok”. Vi mennesker tar til oss en slik straff - selv om det er livets gang som bare går sin gang.

Hva slår det meg om disse noe eldre menneskene? De er positive til livet og dets betingelser. De er genuint interessert i andre mennesker. De er mye i bevegelser og de er slanke. Kropp og sinn i en balanse som gjør at de griper dagen med lyst og velvilje. Ingen av disse menneskene klaget over alder, kroppens forfall eller at livet er surt i en av livets siste faser. De ser ikke på seg selv slik samfunnet ofte gjør det; utgått på dato. De streber ikke å være unge, bare være velsignet fornøyd.

De er mine forbilder. Kanskje slike mennesker alltid har vært mine forbilder - når de både var 40, 50 eller 60 år. Deres positiv energi smitter over på oss som kommer dem nære.

Så oppskriften på ungdommelighet, ikke å være ung, er enkel; Hold kropp og hode i drift - elsk livet og gled deg over dagen i dag. For den vil alltid by på nye opplevelser hvis du ser dem og griper dem når de kommer til deg. Og vær i livet og ikke i alderens styrende grep.

Tosomheten mellom kropp og sinn er helsemessig bra for både unge og eldre - og å være bevisst på dette.

(Foto; Werner Anderson)

“Mange er aldri helt jevnaldrende med seg selv.
”

— Tove Ditlevsen

Kroppens språk. Og spor.

I natten etter bryllupet sov jeg 10 timer. Hele meg var i en velsignet balanse. Ikke det at jeg sovnet på morgenkvisten natten før, men mer av at alt jeg hadde båret på løsnet og forsvant ut av kroppen min, de usynlige sporene. Det er over nå, Gunn-Helen, det gikk jo fint hvisket jeg til meg selv før den befriende søvnen tok meg.

Gabor Maté er en traume-ekspert (lege også) og har viet livet sitt til livets spor. Han kan lese våre livshistorier i våre kropper, vonde opplevelser, men også selvskapte tanker som fester seg i leddene våre, i hjertet og andre organer vi tror ikke tar i mot de flytende tankene. Men det gjør dem. Og når vi forstår dette, får kunnskap om hvorfor vi har vondt i ryggen eller i alle ledd, så viser det seg at mye av smerten, noen gangen alle, løsner og forsvinner. Og noen blir også medisin-frie.

Jeg bar ikke på vonde traumer inn i bryllupet, likevel var jeg så tent, det var over 10 år siden jeg hadde sett min eksmann og det meste av hans familie. Slike første møter er følelser - og blikkene vi deler blir granskende. Kan jeg lese ditt liv, etter at du gikk ut av vår familie, i ditt ansikt ? Men den gangen, da det sto på, bruddet, sviket og smerter, da slo hjertet så kraftig at jeg ringte fastlegen og sa at jeg hadde fått en hjertefeil. Det er følelsene dine det, Gunn-Helen, beroliget ham meg - og jeg forsto den gangen hvor sterkt mind & body er ett i oss alle.

Og tanken kom til meg på kirketrappa, før jeg gikk inn i rommet til både feiring og fortiden, men også min nåtid. For alle mine var der, de som er glad i meg for den jeg er. Ta eierskap i møtet med fortidens mennesker, i rommet - og i meg selv, hvisket jeg stille til meg, mens jeg fløt inn i den gamle vakre kirken. Jeg gled mot dem, i mitt nye tyll-skjørt og kule støvler - og ærlig og med et åpent sinn - og tok dem i mot. Og inn i meg. Jeg er fri, tenkte jeg. Fortidens bok, mitt liv med eksen, står i bokhyllen, og det er i min nye bok at dagens liv leves - og skrives. Og det fine er at jeg vil være i dagens bok, og ikke børste støv av den gamle. Den er ikke mer, og skal heller ikke være mer. For det var bra også noen avsnitt der, men også mange som merket sjelen min. Men de sporene er så utydelige nå, fordi de ikke tråkkes opp mer. Du vet, når du går på en sti i skogen og kommer til et veiskille, og det ene sporet ønsker deg velkomment, mens det andre er gjengrodd. Jeg trenger ikke gå på gjengrodde stier mer, men tankene min før den store dagen - så vandret jeg faktisk der, og erfarte i møtet med de andre, fra mitt tidligere liv, at den stien ikke er min mer.

Jeg må vedlikeholdet nåtidens sti, rense bort ugress og kvister som ligger i veien for ren jevnt og god vandring slik at jeg ikke snubler for mye. Valg er en ting. Bevissthet om vedlikehold er en annen ting. Og det siste er å elske å vandre og rydde på den stien som for tiden er min - og med alle de mennesker jeg elsker.

Elsk livet, ikke dyrk fortidens minner. Og smerter.

““You need to look at what is it about our society that generates what we call abnormality?””

— Gabor Maté

Fortiden er for å gi oss visdom, ikke overta nåtiden.

Sølibat. Et gode.

Det er et år siden jeg var i et kjæresteforhold og livet mitt har utfoldet seg siden da, på en måte har jeg (fått) tid til alt det som var litt lite før, til å bli større. Hvis man tar en pause fra sex - betyr det at det kommer tilbake igjen, det er pausens funksjon, men det jeg har reflektert mye over, er at vi opphøyer sex og forhold til en avgud. Denne refleksjonen er ikke min, men David Bennett, homofil, katolikk, med doktorgrad i teologi fra Oxford sin. Han har skrevet boken ”A War of Lovers; the Unexpected Story of a Gay Activist Discovering Jesus”. Det er fint med mennesker som både overrasker seg selv, men også de rundt seg i nye valg de tar og lever etter. Lykken ligger for veldig mange i forhold, kjæreste, samboer eller ekteskap, sier ham som i dag lever i sølibatet. Han har forelsket seg, men fullfører det ikke med sex. Det blir et åndelig vennskap sier ham. Og det er fint at ikke alle har den samme lykke-ideologien, men har funnet ro i en annen ideologi, som sølibatet er. Mennesker som er i en balanse med sitt eget liv og hva de lever etter, det er disse jeg vil være nær. Mitt poeng er at vi må slutte å sammenligne eget liv med et annet i den forstand at vi tror at det er der lykken ligger. Sammenligninger gjør oss som regel litt nedbrutte, vi kan fort føle oss små når vi ser den store lykken i de sosiale flater.

Alle levesett må få stå alene, ha verdi i seg selv.

Det er ikke pent av meg å tenke på at jeg kjedet meg sammen med den siste kjæresten. Jeg tror at det kom av at forventningene mine til oss, sjelden stemte med hvordan vi hadde det sammen. Mye var også hyggelig, fint også, men det var mange lange timer med kjedsommelighet. Og kanskje skal livet også være sånn - mer grått enn vi tror det er.

Nå som jeg har landet i en sølibat - gjør at jeg har fått en frihet, en god hvile fra date-jaget. Ikke at jeg har datet særlig mange i det siste året, men når en prøver å komme meg nær, så trekker jeg unna. Det er en fin grense mellom vennskap og det å bli seksuelle intime. Men det største ved sølibatet er at jeg har tatt en valg - som gir meg ro. Og at jeg ikke kjenner sorg i hjertet når andre viser bilder av han kjekkasen fra Tinder, de skal møte til en date. Så går det noen uker, og det blir stille om ham, jakten fortsetter, og jeg merker en uro i hun som er en løvinne der inne på Tinder. Hun merker det ikke selv. Det er alltid lettere å være en betrakter, enn å gå innover i seg selv.

Det jeg sier, er kunsten å ikke sammenligne. Det å lande i et valg som er stress-fritt. De som har en kjæreste eller sex-partner, ro deg ned der hvis det er fint for deg. Om meg, som lever i sølibatet, bli der i en tilfredsstillelse om at dette livet vil jeg leve. I dag - og også i morgen. Det som gir sår i sjelen, er de som jakter på noen utenfor seg selv, som de ikke finner.

Jeg har vært der også, en evig dans i smerte.

Bare meg. Nei, stryk ordet bare. Meg, og det er fint det.

(Foto; Werner Anderson)

“Både ekteskapet og sølibatet kan være undertrykkende. Det skal ikke handle om å være sterk eller disiplinert”

— David Bennett, 2023.

Når hjertet smiler. I tiden.

- Du skal kanskje også titte på noen kjekke menn? sier søsteren min. Vi smiler til hverandre digitalt, jeg er på vei til Grains for å sitte på min faste plass ved vinduet. Drikke en chai og betrakte menneskene utenfor. Vindusglasset er en grense mellom de der ute - og meg her inne i varmen, lyder, lukter og mennesker som bestiller noe for nytelse. Slike små universer som berører hverandre likevel.

Jeg har vært nedfrosset siden kjæreste-bruddet, takket pent nei dating, ikke det at det har vært så mange, men noen i alle fall. Prøvde meg i en måned på Sukker igjen (sukk!), men det ble helt feil.

Du vil ikke, skrek sjelen min til meg. Bli hel igjen, og fortsett i det livet du nå har. Familien, venner og boka som skal ut - du trenger lange skriveøkter - og stryrke-trening, yoga, meditasjon og vandringer. Husk lille venn; du er i balanse.

Men balansen er også skjør - og vakker. Tårene presset på, jeg måtte ta en pause fra lesingen da jeg leste historien om en ung mann og hans vei ut av rusen, i det Fellesskapet jeg er en del av. Døren til hjertet mitt er åpen sa jeg da turen kom til meg for å dele noe.

Men så kommer det til meg, den yrende følelsen av glede. Hjertebank - og en glede jeg og ham bare har mellom oss. Ingen ting sagt, ikke noe forventet, bare noen ord mellom oss en tidlig søndag morgen. I luften mellom ham på Fagerborg og meg ved Frognerparken, er ordene flytende og også klare og sterke, men det betyr ingen ting. Vi vet. Det er det som er det fine. Han er der i sitt liv. Og jeg her, høyt mot himmelen i 8. etasje. Og våren er her. Den kjennes. I hjertet. I kroppen.

Og vi går inn i fastetiden, 40 dager fra askeonsdag - for å rense sjelen for alt som forstyrrer. Gå ut mot havet vil jeg gjøre, eller til Kongsgården - og beholde det i hjertet som er ment for meg. Og så, sakte og fint, vil våren vise meg hva som kommer. Det ukjente og hva som kommer i morgen, er det fineste ved livet. Så vil hjertet hviske til meg, helt plutselig, uten forvarsel - om at nå tenker han også på deg.

“My religion is kindness.”

— Dalai Lama

Tørre å la ting flyte, med åpent hjerte.

(Foto; Werner Anderson)

Gunn-Helen Øye kjæreste. Og Sting.

Jeg husker jeg stod med boken “Hvem vokter vokterne?” i Akademia på Blindern. Tankene begynte å forsvinne inn i en tankerekke om hvem som til slutt er den eneste ene. Hvem kan overvåke alle?, tenkte jeg. I dag har vi svaret. Men den gangen, før det store Internettet, så løp jeg til en forelesning, men tema er ikke glemt.

For jeg er der nå.

“Every breath you take

And every move you make

Every bond you break

Every step you take

I´ll be watching you.”

Hvor mange har ikke hørt denne sangen av Sting i et bryllup ? Men teksten er ikke knyttet til kjærleik, men til det å bli overvåket og forfulgt. For da det sprakk, at Sting hadde et forhold til konas beste venninne, så eksploderte det i media - spesielt i UK. Nå er det fortid og Sting og Trudie er gift. Men den gangen, så måtte Sting gjemme seg - fra overvåkerne.

Og i dag kan vi blokkere mennesker - som vi ikke vil skal følge oss på sosiale medier. Det er nåtidens nær-straff, hvor vi signaliserer at du ikke får komme meg nær. Jeg stenger deg ute i intetheten. I alle fall digitalt langt borte fra meg og mitt.

Men så har vi algoritmer da. Og jeg som har en blogg får månedlig status over følgere. Hvor i verden de lever, via hvilke sosiale medier de finner fram til bloggen min. Ikke navn og sånn, men jeg blir jo glad over antall følgere og veksten jeg opplever på “Øyeblikk.com”. Også hvilke søkeord de bruker. Og “Gunn-Helen Øye kjæreste” har vært en gjenganger - gjennom store deler av 2022. Nå har det roet seg, det mennesket som vil vite om meg og kjæreste, får det samme svaret i hvert sitt søk, jeg har ingen kjæreste, eller har skrevet noe om noen av mine tidligere. Så tenker jeg at dette er så trist, det å bli en vokter. Bruke sin tid på forfølgelser, og lar seg nesten bli addicted til å kontrollere. Ligger det en form for svart kjærleik i slike forfølgelser? - i alle fall en usunn besettelse.

Jeg vet hvem dette mennesket er. Har ingen intensjon om å gjøre noe med det, bare sende gode energier på at akkurat han kan bli helt fri. Fra å stalke meg - og han vet heller ikke at han blir overvåket via algoritmer - og uten å vite at jeg vet det.

Livet er så mye mer enn “SE og HØR”-lignende oppførsel, let go sier jeg. Og avhengigheter vet jeg jo alt om. Her også; det gjelder å velge, avslutte noe som ikke er sunt for en. Livet er så vakkert i seg selv, og det essensielle er å skape godhet for seg selv og alle andre medmennesker. Let Go!

“Oh, can´t you see
You belong to me?
How my poor heart aches
With every step you take ?

I´ll be watching you”

— Sting

Foto; Werner Anderson

Let go hvisker jeg til stalkeren - flytt blikket til ditt eget liv. Det er stort nok.

Den unge ensomme mannen. Og meg.

Jeg kaller ham bare den unge ensomme mannen. Vi møtes ofte når vi er ute og går tur, det virker som vi liker de samme stedene, nærområder vi begge legger gå-skritt bak oss.

Jeg tror at jeg kjenner ham fra før, men har aldri spurt. At vi har møttes i et Felleskap vi begge gikk i, men det er lenge siden jeg har sett ham der. Men jeg er ikke sikker. Og heller ikke den gangen, ble vi kjent.

Han er tidløs, kan være alt fra tidlig i tretti-årene eller også ha lagt 40-årsdagen bak seg for flere år siden. Håret er fortsatt mørkt, hår, skjegget også - og kroppen har ikke fått alders-belegg rundt midjen.

Vi går ofte på tider da nesten ingen andre er ute. Det virker som vi begge er morgenfugler, jeg i alle fall, og venter som regel til at det blir litt lyst slik at jeg kan gå ut. Han også. Og vi går i samme rytme, ikke stressende joggende, men en jevn gange - nesten meditativt.

Jeg har deltatt på Nyttårs-retreat med meditasjon, yoga og skriveøvelser, i overgangen mellom 2022 og 2023. Hvem er jeg? Hvordan er jeg meg? Og i denne tilstanden har jeg vært ekstra våken på meg selv og alle andre, ikke det at jeg har møtt så mange andre. Alle naboene holder seg inne, også familie og venner har trukket seg tilbake fra de isbelagte fortauene. Mens den ensomme unge mannen og jeg, vi går.

Jeg fortalte om ham på siste dag i Nyttårs-retreatet, at han og jeg har vårt univers, vi vet om hverandre, men lar så skrittene ta oss bort fra den andre hver gang. På årets første dag møttes vi igjen, og vi begge så etter den andre, stoppet litt opp, snudde oss - vi var for langt fra hverandre til å si hei - jeg sa heller hei til en ung pappa som trillet en barnevogn. Som en kompensasjon for den tanken som har kommet; neste gang skal jeg si hei - og kanskje spørre om vi har møttes før. Så får det øyeblikket avgjøre hva to ensomme vandrere gjør videre, For jeg er også alltid alene på disse tidlige gå-turene, og han tenker nok det om meg også; den ensomme kvinnen, som går i samme rytme som meg, alltid alene.

Men er vi ensomme for det? Kanskje, kanskje ikke, jeg vet at den gangen jeg var i et langt forhold, jeg har aldri ført meg så ensom som den gangen. Og ingen visste om det.

Alene, ikke ensom. Og ensom, men ikke alene.

(Foto; Werner Anderson)

“Våkne hver morgen
i en forvisning om
at gleden kan skapes
i sjelene”

— GH Øye, 2023

Rasisme og rus

-Jeg ble så ond i fylla, sier jeg. Skikkelig stygg. Klarte ikke la være.

Sier jeg der på kjøkkenet til sønnen min, huset er fullt av mennesker, vi feirer barnebarnet mitt som er tre år, og jeg står trangt og snakker med en jeg liker godt, en journalist.

Men, sier han, husker du det dagen etter da ?

Og jeg trenger ikke tenke meg om, for fylla gjør jo det med oss, at mye av det vi sa, blir glemt, eller kanskje mer dysset ned av en en selv. Jeg ville ikke tenke over det, gå igjennom alt jeg sa kvelden før.

For vi vet alle sammen, at alkohol og andre rusmidler, som kokain, forandrer oss. Men vi er fortsatt vi - jeg var fortsatt meg den kvelden jeg ble ond. Det jeg husker fra mitt våte liv var at jeg følte meg som en ulmende vulkan, som ikke klarte å la være, ingen kunne stoppe meg, det ble som en rus nummer to.

Men det er ikke fylla som har skylden, ordene kom fra meg, fra mitt indre, som ikke var helt lik mitt indre når jeg var edru. Da sa jeg ikke slike ting. Og vi blir grenseløse når alkoholens promille overtar oss - og fyller vårt sinn og skaper andre tanker enn vi vanligvis ikke uttrykker.

Mente jeg også i edru tilstand alt jeg sa? Nei. Men slik jeg erfarer det og husker det, fra mine år som våt alkoholiker, er at i fylla, i det grenseløse, så ligger det noe latent, ikke bare i overskridelse fra en usynlig grense som i fylla blir borte, men man gå inn i et nei-land, det forbudte, og sier ting vi har lært vi ikke skal si. Det ligger en deilig fryd å være verbal slem, rett og slett såre. Og så var jeg i alle fall, så tilfreds etterpå at det var sagt. Jeg ble tom, det var det jeg ønsket, tømme meg for alle ukvemsordene og den mentale ondskapen.

• Gudskjelov, sier jeg til min familievenn, journalisten, at den gangen jeg drakk, så hadde vi ikke FB, Twitter og andre sosiale flater - slik at mulighetene for å ordlegge meg slik at det blir rasisme eller en annen krenkelse, var færre.

For er det fra barn og fulle folk man hører sannhetene ? Nei. Ikke virkelighetenes sannheter, ikke de som helt vanlige mennesker sier, når de er helt tilstede i seg selv - sammen med andre. Men når rusen setter inn, enten skapt av kokain, alkohol eller amfetamin for den sagt skyld, da forandrer hjernen seg, oppfattelsen av seg selv og andre mennesker forandres, til at en selv er så god, at en selv ser verden helt riktig, og at alle andre er svake og ynkelige - og at dette må sies. For å sette dem på plass.

Takk Gud for at jeg ikke er der mer, rus er så mye vondt. Dette er en del av den. Og bare ved å tenke på det - så ber jeg en liten bønn fra AA sin Storbok - og er takknemlig for mine år som edru. Det er tusenvis av grunner til å legge fylla bak seg. Bare denne ene om ondskap, er verdt det.

I dag er jeg helt ren - og i morgen håper jeg også å være det. Mitt håp og ønske, så får handlingene min vise hvordan morgendagen blir.

Som tørr eller våt rusbruker - jeg er meg, men likevel er hele meg forskjellig.

(Foto; Werner Anderson)

“Kokain var så vanvittig godt, at jeg måtte slutte med det. ”

— Una, 33 år - i boken min som kommer 2023

Å kjede seg. Netflix. Rus, drug and rock-and-roll.

Jeg er forfatter for tiden, et fritt og vilt yrke, som krever ingen fast rytme av meg. Bare at jeg skriver ord på ord. Jeg har signert en kontrakt med et stort forlag, så slik sett skal jeg levere og altså prestere 250 sider innen en deadline.

Altså tenker jeg også. Og leser mange kloke bøker om emnet. Og intervjuer mennesker, både fagfolk og helt vanlige menneskers forhold til rus, drug - og alkohol. Jeg tenker rus også når jeg er på Sats med PT og løfter vekter, rus, drugs and rock-roll- liv og jammen skal jeg ta 8 repetisjoner til.

Det går opp og ned med skriverytmen. Men nå har jeg skrevet så mye at jeg om et par ukers tid kan dra til Roma - og gå tilbake i tiden. Og da har redaktøren min fått siste versjon, både med bra formuleringer og også med noe så dårlig at jeg håper hun stryker det. Til helgen skal jeg intervjue en ung kvinne - vi skal prate om kjærligheten til rus. Der har vi begge vært, rus har mye lidenskaper i seg. Mye mer enn hva en kjæreste kan gi.

Essensen å fortelle om livet mitt her - er å fortelle hva jeg har kuttet ut - og at jeg liker det så inderlig vel. Altså ikke bare rus-farvel, men også farvel til andre ting som spiser opp timene mine.

Det ene er dating, jeg er helt av alt sammen, takker nei til enhver mann som ber om en liten kaffe, jeg er ikke der mer sier jeg til venner. Men det er ikke den lille kaffekoppen jeg blir skremt av, det er at en kjæreste spiser av tiden min. Er det verdt det? Nei - ikke nå, ikke nå som jeg skriver.

For med en gang du er i et forhold med en eller annen, krever ham meg. Og i meg-tiden er det helger hos ham eller her, sex og alt det der, som jeg ikke bruker energi på, jeg er en askese også her for tiden, og jeg liker det. Jeg har en kul kjole som jeg blir nonne-aktig i, den liker jeg for tiden.

For å skrive må jeg ha det kjedsommelig. Derfor har jeg bare NRK på Macen for tiden - og det merkelige er at nettopp dette har gjort at jeg ikke mer har lyst på Tv2 Play, Netflix, HBO eller hva de nå heter. Eviglange serier som aldri tar slutt. Alt veldig bra. Nye vaner setter seg i både kropp og sinn, noen jeg også skriver om i manuset mitt.

Og når jeg må se på noe, så blir det en krim på NRK som jeg har sett før, men så tenker jeg at dette er første gangen - og jeg koser meg. Jeg er lettlurt - og det er greit.

Jeg har også liggende en bok på nesten 1000 sider som jeg skal begynne på, når jeg ikke leser fagbøker. Jeg har den på engelsk, det gjør at jeg må være musestille og bare lese. Helt fint det også.

Og dette lille ensporete livet er fint. Så enkelt og lettstelt. Skrive. Nrk. Eller Shantaram. Styrke.

Neste år kanskje, ut på høsten 2023, når boken er lansert, kanskje jeg skal forandre på noe. Jeg tror ikke det. For da har jeg heller klekket ut et nytt prosjekt, som jeg ikke vet om idag.

Men kommer det en italiener og ber om en liten kaffe, sier jeg ja, for en drøm har fortalt meg at min fjerde ektemann vil være en italiener. Attraversiamo !

For tiden skriver jeg, og tenker bare rus og drug; og har valgt å kutte ut mye - men det har skapt et nytt liv. Igjen.

(Foto: Werner Anderson)

“It took me a long time and most of the world to learn what I know about love and fate and the choices we make.”

— Shantaram, Gregory David Roberts

Sunlight. Silvio.

Hvordan ble jeg den jeg er ? Og hvem eller hva er jeg?

Det har noe i seg, det å finne disse små kosmiske livsdrypp som er med på å forandre deg som menneske. Like viktig er det, nok kanskje, å løfte disse fram, gå inn i dem, og friske opp, nesten som en oppfriskningsdose, på hvorfor akkurat den lille hendelsen var med på å forandre meg, ja, skape meg.

Det er dette som er kraften i se seg tilbake, ikke sånn å forstå seg selv kronologisk, men ikke glemme disse livsviktige små øyeblikk, som er så store. Eckhart Tolle sier at alle hendelser, kommer fra det kosmiske univers, og har ligget der ute i påvente, på når det er deres tur. For å gi livsgnist, og du må være klar for å ta i mot. Det oldgamle visdomsordene om at læreren kommer når eleven er klar.

For meg skjedde ett i Italia for noen år siden, vi står ute i ettermiddags-solen og studerer et kart, skal finne ut hvor jeg skal kjøre for å finne det jeg gjerne ville finne. Har fått låne den lille bilen til Silvios mamma, solen ligger lavt, landskapet hviler i sin tørke - og jeg er forelsket. Hele ham, ikke bare ham som mann, han ble en bærer av alt det jeg elsker ved Italia, men ved å elske ham så sterkt, kom også alt det italienske så tydelige fram i meg. Vi snakket litt om fashion - og så sier han, med et tydelige kroppsspråk og med det klare italienske språket, at si, certo, jeg trenger bare en skinnjakke. Det er jo bare en jeg kan bruke om gangen. Og mine tanker vandrer hjem til mitt fylte klesskap. Nylig så jeg en film om Rick Owens, en designer jeg beundrer, som viste fram klesskapet sitt. Noen få plagg. Jeg sier det igjen, de telte ikke ti en gang til sammen. Og Rick O. er der, i det italienske Lux Market, og kan fylle opp skapet sitt. Hvis han vil.

Vi trenger ikke mange av alt, bare en en det vi elsker - som gir oss magi, for å være litt i Kondo-universet, som gir oss glød og ekstase. Mine ting, i min nye leilighet, alt gløder, alt gir meg magi. Og de mennesker jeg har tett meg, drysser englestøv over meg, fordi de vil meg godt.

To andre hendelser, er den i Roma, i taxi, i regnet, bilens lyd da hjulene og brosteinene møtes, ble en fortelling som hvisket til meg at husk dette Gunn-Helen, ta det med deg, det er viktig for deg. Som om universet kommuniserte med meg. Den andre ble et møte med den inntørkete Sunlight-såpen hos pater Ronald, han som skapte meg som katolikk. Dette er livet Gunn-Helen, i sin enkelhet, ikke alt det du kaver til det hele tiden.

Hvilke hendelser kommer ? Som endrer meg ? Min venn, kunst-fotografen, som sa til meg at “jeg elsker livet” - eller hva… - nettopp, det jeg ikke vet, skal komme. Nesten litt bibelsk, som da Jesus sa til Simon Peter “følg meg” - follow me - uten å vite hvor eller hva det skulle gi av magisk liv.

Her ligger magien, i det ukjente, som kommer, men husk, hjertedøren din må være åpen. for å ta i mot.

“Han sa til dem: «Kom, følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» Straks lot de garnet ligge og fulgte ham. ”

— Bibelen, Matteus 4,19-20

Alle avhengigheter skaper grenser; som shopping/fashion, alkohol eller mat. Det motsatte er å være fri og åpne seg for andre mennesker.

foto; Werner Anderson

Finnes Gud ?

Noen ganger, ganske ofte, så føler jeg at en Høyere Makt passer på meg. Alt det gode legger seg til rette - og ikke det vonde. Og når jeg får lyst til, selv om det bare er et kort øyeblikk, å være litt stygg, så sier min indre stemme, at ikke bli som han eller henne. Så lar jeg stygghet fra meg fare hen, og svarer mildt på små smser som kommer. Noen smser svarer jeg ikke på, men jeg er ikke sårende.

Og så kommer et bibelvers til meg, jeg husker ikke fra hvor i Bibelen, om å vende det andre kinnet til, i alle fall ikke slå tilbake.

Men jeg aner, at den som verbalt slår meg, ikke forstår det. Mest sannsynlig fordi dette mennesket ikke får noen korrigeringer i eget liv. Fordi slike mennesker ikke har så mange nære - som kan si pent i fra. For jeg har rett lissom, du er slik og slik, slik jeg beskriver - og ikke slik de andre, som liker deg ser deg.

Så derfor titter jeg på en av min tattoer - “Let go - let God” - som sier alt dette jeg her har sagt med fire små ord. Er det du Gud, som er allestedsværende, tett på meg ?

For et sted leste at at du ikke liker ting ved et annet menneske som er i deg selv. Så er du er kritiker - som kritiserer du sånn egentlig deg selv som menneske. Påstår du at et annet menneske er psykopat uten at du har faglig kunnskap å si det - så rett blikket mot det selv. Hva ser du ? Sånn ærlig.

Men jeg skal passe meg her, jeg også, slik at jeg ikke går i fella og gir kritikk. En øvelse er også å ikke jatte med når et menneske sier noe negativt eller baktaler en felles venn - da sier jeg mildt at det du sier, det kjenner jeg ikke til - og så blir jeg stille. Stillhet er så kraftfullt - at det bør du prøve en gang. Og tørre å være i stillheten - og la den avstanden bekrefte at du ikke er i hylekoret - den andre vil hele tiden, ofte i alle fall, trenge flere medlemmer i det koret.

Og det er tidlig morgen - og jeg har akkurat lest om en dansk forfatter, ute ved Vesterhavet, som synes det er fint å være utenfor, ikke i den kulturelle eliten inne i København, som også liker alenetiden, noen kaller det ensomhet, men kan det kalles ensomhet når en har valgt det selv. For hva er ensomhet ? Det å sitte på trammen ut mot Vesterhavet, hvile blikket på bølgene og få sandkorn mellom tærne før hundelufterne kommer, før hun vandrer hjem til ordene hun skal skrive - en liten siesta kanskje - og så et enkelt måltid.

Forresten mener hun også at SoMe gjør oss ensomme, midt i støyen av alle stemmene der inne - eller ute.

Så jeg får bekreftet at ensomhet er fint - og jeg vil ha enda mer av det - og jeg skal stå i det, når noen er nysgjerrige på hva jeg har gjort en helg. Vandre langs Vesterhavet, kan jeg si. Når jeg er i mitt elskede Danmark. Og jeg hører havets stemmer - og en til. Er det Gud mon tro ? Hviskes det ikke “godt å seg deg”, ord som smyger seg ut av sivet ?

For mange år siden leste jeg “Kvinner” - og da kom en varsel til meg at jeg også vil vandre i vinden alene, at det er ment for meg, å ikke trenge byens kaos - hele tiden.

Foto; Werner Anderson

“Vinden er min mester - kan jeg være din?”

— Livsstil er en livsstil, A. Matthesen

Hundre års ensomhet

Jeg forstod det ikke, meg selv altså, før etter noen dager ute ved Vesterhavet, under Skrive-retreatet med en danske forfatter, PH. Jeg var nok litt høy på meg selv og min skrivekunst - og trodde at jeg skulle trylle fram de mest fantastiske tekstene her “i blæsten” som danskene sier. Og vinden tok oss flere dager, så kraftig at vi ikke badet engang. Strømmene var for kraftige, naturen var sterkest.

Og alle de andre, de fleste i alle fall, leste høyt fantastiske fortellinger. Ut fra en liten detalj, som en sommerfugl, skapte de magi. Slik Karen Blixen gjorde i “Out of Africa”, hennes vidunderlige verk, som har trigget meg i mange år, at ja, dit skal jeg reise en dag. Til hennes farm ved Kilimanjaro. Det kommer, jeg kjenner meg selv.

Historien min om “En løve i Afrika” ble ganske fin. Danskene som lyttet sier jeg synger i språket når jeg leser høyt, jeg lar stemmen min stige og synke alt etter hva ordene skal formidle. Og jeg tenker på løven som stod der og viste ære når han ble begravet, elskeren til Karen Blixen. Slik kjærlighet som er sterkest, som tåler alt, vil alt.

Og mens jeg går alene i stillhet, langs det frådende havet, opp en trapp for å komme opp på klittene - og bortover til Kirken som ikke er tatt av havet, en annen Kirke lengre sør forsvant ned og inn i havets mørke for noen år siden, jeg skal vandre bort til fyrtårnet som er en livredder for oss søkende sjeler.

Og på vei hjemover, til de andre søkende og skrivende sjeler, kommer forståelsen til meg, hodet er så rent, her på et sted uten internett, hvor det bare er en vei, og det er den innover. At Gunn-Helen, du har kapslet inn hjertet ditt du er redd for det store, lidenskapens landskap - og ingen magiske ord kommer ut - dine ord slippes fra hjernen, og akkurat hvordan de er, det vet jo alle fornuftige skapninger. For; hvem vil jeg være, med hvem ?

Noen mennesker suger kraften ut av meg, andre gir meg påfyll. Og jeg vet hvem som er enten det ene - eller det andre. Jeg må lære meg ordet nei. Oftere. Og blir jeg mest alene, betyr det ikke at jeg er ensom.

Det å føle på følelsene beriker.

Jeg takker Vesterhavet, vindens kraft for renselsen, jeg skynder meg tilbake til de andre, igjen skal jeg skape historier. Og nå fra hjertet.

““Verden var så nylig at mange ting manglet navn, og for å nevne dem måtte du peke fingeren på dem.””

— Hundre års ensomhet, Gabriel Garcia Marquez

Hver eneste lille plante ute ved Vesterhavet har sin funksjon - og fungerer sammen med havet, sandkornene - og blæsten.

Oppskrift; Et rynkefritt liv

Du er mild, sier fødselsdagsbarnet til meg. Og jeg tenker at han har rett, lar meg ikke hisse opp, blir ikke sint, eller forbanna som det heter. Eksen ble forbanna - og tastet sinte ord inn i en mail som er det styggeste jeg noen gang har fått fra en jeg kledde meg naken for. Jeg slettet den, etter å ha lest den, men det trakk meg ikke ned i gjørma. Selvfølgelig hadde han rett i noe, jeg er ikke perfekt. Langt der i fra, jeg er menneskelig. Og skal vi elske mennesker må også akseptere de sidene som ikke passer inn i drømme-personen du har skapt i ditt eget hode.

Vi sitter i haven, vi er ca 30 som skal feire ham som har blitt 80 år. Han kunne ha vært 60, til og med 50, hvis du ikke hadde visst de reelle livs-årene hans, utseende, energien, kroppen; alt sier noen annet enn 80 år.

Hva er hemmeligheten spurte en sykepleier på Legevakta, han var innom med en forstuvet tå. Hun ville også gjerne se slik ut om noen tiår, slutte å bruke dyre rynkekremer - og spesielt overta min venns glade energier.

Gi faen, sier gategutten fra Oslo indre østkant. Ikke henge deg opp i ting, ikke hisse deg opp. Har bussen akkurat gått, og jeg må å vente i 20 minutter - så greit. Løper aldri til bussen. Og jeg tenker etter; slik er jeg også. Han holder en tale over livet sitt, og det er utrolig morsomt og innholdsrikt. Ingen jeg kommer på har hatt et så morsomt liv. Jobbet innen fashion - og det har gitt ham anledning til å bli kjent med både prinsesser (ekte) og kjendiser. Og Andy Warhol gav ham et bilde.

Dette sier mye om ham, den rynke-frie mennesket. Han er en likanes kar - som det heter. Har ikke lest alle “slik får du et bedre liv”-bøker (som jeg har gjort), men levd det etter en enkel filosofi; Gi faen.

Men hva er det viktigste du kan gjøre for et rynkefritt liv ? Kontrollfreaken i deg må dø. En selvtest en ukes tid kan vise om du er en kontrollfreak eller ikke - skriv ned (ærlig) ALT du måtte kontrollere i løpet av en dag - så neste dag. Og gå kritisk over din egen tekst - og erkjenn hva du kan “let go”.

Og skal jeg fortelle en hemmelighet, så har jeg “Fuck it” som en liten tato på det ene håndleddet og på det andre har jeg AA sitt symbol. Meg altså; sterk i AA og edruskapet og livsglad samtidig. Er sårbar og sensitiv, det er et pluss, men fordyper meg ikke i mørket over lang tid. Og jeg løper aldri etter bussen.

Og huden min; med samiske aner, et asketisk kosthold (jeg er jo ikke opptatt av mat) - og tilfreds med vann og eplemost, vel; den forteller historien om mitt levde liv. Og det viktigste; jeg liker meg - slik jeg famler i lyset for å være. Og sommeren er her; hver eneste dag for å gi faen. Og ikke løpe etter bussen.

““You need to let the little things that would ordinarily bore you suddenly thrill you.””

— Andy Warhol

Livets spor; body and mind henger sammen - og setter sine spor.

Foto; Werner Anderson